nstas

Da jeg satt der i første forelesningsuke en kald Januardag, var forvirringen stor. “Ingen regler? Hva med komposisjon? Ja, men… hva med ALT vi har lært som er feil og rett? Hvorfor viser du oss bilder av kuttede bein, halve ansikt og regelrett rotete bilder?”

Vi skulle få vår første oppgave, og bortimot hele klassen var i fortvilelse. Nå skulle hele vår fotografiske karriere, utvikling og læring settes på prøve ved at vi ikke skulle tenke i det hele tatt. Gi en rett faen i alle reglene, trosse alle barrierer – bare ta bilder det skjer, av følelse og estetikk. Det fantes ikke et fotopolitisk korrekt bilde, heck – vi skulle gå BORT fra det som er fotopolitisk korrekt. Alle timer som vi tidligere har lagt ned på entene VGS, fagskole eller ved egenutdanning – alt som fagbøkene har sagt om rene linjer, komposisjon, forstyrrende element, nivåer – BORT!

Det som er så deilig med å være på dette nivået er at man slipper å forholde seg slavisk til reglene. De er der uansett, som en ryggrad. Du kommer ikke unna uansett, men til forskjell fra lavere nivåer, bruker du ikke all tid og energi på å komponere et fotopolitisk korrekt bilde som tilfredsstiller den glade fotoamatør. Du bruker all din tid og energi på å være tilstede når det skjer, og fokuserer mer på å få bildet ved å jobbe med det du har tilgjengelig i den rammen du ser igjennom. Hva du kan og har lært og tatt eksamen i, ligger der uansett. Det er bare ikke like tydelig for det utrente øyet, som det er for det trente. Det utrente saumfarer bildet etter alle feil og alle korrektheter, men ser sjeldent bildet i sin helhet.

Da Stuart viste bilder den første uka, satt jeg der som et kritisk spørsmåltegn. Hva var det med disse bildene som skilte de ut? Ingenting var etter boken, en 5-åring kunne tatt disse bildene for alt jeg så. Nå har jeg et helt annet syn på saken.

Og ordet “forstyrrende” gjør meg så jævlig sinna, for det finnes etter min mening ingenting som avslører en amatør mer, enn at de intiutivt går inn for å lete etter forstyrrende elementer. Det er det som skiller en amatør fra en profesjonell; amatøren ser ikke helheten, de ser bare bruddstykker, og samler opp en vurdering basert på alle regelbrudd. En profesjonell ser helheten, og trenger ikke dyptgående bildeanalyse av hvert enkelt punkt på sjekklisten for å vurdere om det er et godt bilde eller ikke.

Avslutter Søndagens refleksjon med å anbefale dere om å ta en titt på galleriet til Alain Laboile, heeeelt vilt.


Alle foto; Alain Laboile

dab

Denne uka lager vi en avis fra bunnen av, på både papir, nettbrett og mobil. Det er mye InDesign, det!

I tillegg til å lage logoen (Takk GUD for at jeg har pirket så mye med sånt fra før! Hadde dødd hvis noen hadde foreslått et eller annet i Comic Sans eller Papyrus!) er jeg på mobil-gruppa, og so far so good – jeg må si det! Dessuten er det så gøy med InDesign fordi atte TYPOGRAFIIII!1!!!!11!1!! Få ting er morsommere enn å styre med tekst og fonter og design og herreguuuuuuuuuud. Elsker bokstaver!! Dere skulle sett notatbøkene mine, i tillegg til øyner er det å skrive alt mellom himmel og jord i forskjellige stiler.

Vi lager avisen #nå, som er en ungdomsavis for unge mellom 12-16 år. Veldig interessant og veldig gøy. Fikk litt svettetokter da jeg satte meg ned med en blank iPhone-mal i dag, og skulle begynne å sette inn alt på en slik måte at det ser noenlunde OK ut for en ungdom. Men etter mange timer med både seriøsitet men aller mest tull, har vi endt opp med noe som faktisk ser ganske bra ut. Spennende å gjøre noe jeg ikke er vant til å holde på med (mobil) og å utvikle horisonten litt på den designfronten også. Har jo gjort mye på nett og print, men mobil er en helt ny plattform. Selve poenget med oppgaven er jo å lage en avis som har sammenheng designmessig på alle de tre plattformene, noe som naturligvis er jævla vanskelig da formatet krymper betraktelig fra A4 til iPhone…

lele

Nå overrasket TPB meg med tre nye episoder, så skal belønne meg med litt glaning i kveld før jeg sovner søtt i senga. I morgen tar jeg etterveksten, og det gleder jeg meg sjuuukt til. Håret ser tre ganger mer skittent og fettete ut når man har 3cm med mørk ettervekst… #ilandsproblem #alwaysrememberebola

cs

I dag var jeg på foredrag med Marcel Leliënhof fordi atte FotoVideo har høstmesse og så skifter de navn til Scandinavian Photo osv. SÅ DEILIG å få litt bensin på bålet selv om det egentlig ikke holdt på å slukne fra før av, sånn prosjektmessig sett. Kanskje litt vanskeligere nå som jeg er i Oslo, men absolutt ikke truet av selveste livet.

Den rosa kåpen i innlegget under lukter forresten kaffe nå, takket være gamle frk. uoppmerksom som rygget inn i meg da jeg kom gående med en rykende fersk kopp kaffe. “ÅÅÅ, GIKK DET BRA?!?!” sa hu. “jaaja, heheeh!” sa jeg – med en skoldet arm, gul kåpe og sjarmerende dam rundt meg. HATER kaffeskvulpere. Liker å gjøre sånt selv, for da trigger jeg ikke min misantropi. Kan tross alt ikke skylde på andre enn meg selv.

Trenger’u no morsomt å se? Holdt på å DØØØ AZZZZZ!!! #poodiepieplayin’

bm

Etter denne helgen innså jeg at det er primeren min som gir meg kviser. GOD DAMNIT!!! Fikk en så SJUKT enormt gigantisk en rett over leppen, men herregud; hva er det man har sminke til, hvis det ikke er for å fremheve sin skjønnhet?

Noen ville vil gjort alt i sin makt for å skjule den byllepesten jeg har fått, men ligger den på riktig sted fremhever jeg den mer enn gjerne. Det er ikke til å legge skjul på at den typer kviser ser slik ut med en eneste gang;

Så til min glede kunne jeg endelig plukke frem den mørkebrune eyelineren, og bare dytte den på kvisen; TADAA, gratis skjønnhetsflekk for dagen!

mole

Skjønnhetsflekk for kviser er noe jeg har begynt å gjøre “regelmessig”, dvs. hver sjeldne gang jeg får en av slike dimensjoner som står ut slik en typisk føflekk gjør. Enkel og grei måte å variere i hverdagsmakeupen på, uten å gjøre drastiske forandringer som du kanskje ikke blir helt fornøyd med før du går ut døren likevel. Oh FUCK jeg hater de gangene jeg føler meg eksperimentell i den timen jeg har tilgode etter vekkerklokken har ringt.

// Nevneverdig at denne ble plottet på ETTER skoledagen i dag, så ikke omfanget av greia før jeg så refleksjonen min på t-banen, og oppdaget den milelange skyggen som kvisen kastet takket være ettermiddagssolen.

outfett

fn

Kjære medmennesker;

Hold alkoholinntaket regelmessig, eller ikke drikk i det hele tatt.

I går tok jeg på kjole og hæler, og dro ut med Victoria. Allerede på vei til t-banen greide jeg å tryne noe så jævlig, og t-bane turen ble brukt til å tørke bort det verste blodet før jeg skulle av på selveste Oslo S for å ta bussen videre… Lurte på å dra voldtatt-kortet hvis noen skulle spørre, jævlig pinlig å tryne med høye hæler, selv om det er mer regelen enn unntaket.

I dag våknet vi til tidenes mest episke snapstory (Wee, du burde ikke ha det som kunne vært min fremtidige ektemann på Snap, ass!!), et snev av fylleangst, og vage minner om High School Musical(!!)

Nå er det vel rundt 1mnd siden jeg dro ut sist, og man glemmer faktisk hva grensene sine er i løpet av den hvite tiden. Jeg glemmer at jeg ikke lengre er en sprek og utholden 16-åring, men en skjør 22 åring som så vidt tåler et glass øl. Jeg glemmer at øl er mer stabilt enn vin. Og jeg glemmer kunsten å flørte… synes å huske at det var no’ klining inn i bildet da, men om det er sant eller wishful thinking kan diskuteres. Har et nummer på mobilen, men har lagret det som “jnkdsfnslkdjflskjdfalkjabedu”, så gudene vet. 1881 og Facebook-stalking next. Redd for “it’s all coming back to me now”-effekten tho.

Å, JESS, gikk forresten i pluss i går kveld! Hadde jo bestemt meg for å ikke drikke noe på byen (DER var jeg fornuftig, what the hell liksom!), så da en fyr ville spandere på meg øl og jeg gjentatte ganger avslo, ga han med en 200-lapp, en klapp på skuldra og dro. Haha, heller en gratis middag enn gratis forverring av fyllesjuke, minnetap og dumme valg.

Nå er jeg i skjelvefasen av fyllesyken. Tenkte at dere burde vite det. INFORMASJON ER EN MENNESKERETT!

tw

I dag er det, som kanskje kjent, Verdensdagen for Psykisk Helse.
En dag det skal, eller ihvertfall prøves, å sette fokus på den rosa lille nerveløse guggen inni hodeskallen vår.
I Karl Johan var det satt opp en scene.
Og et program.
Med masse folk som skulle snakke.
Det var fine taler.
Og en del publikum.
Kanskje 20stk.
De pratet om hvor viktig det er å se hverandre.
Senke skuldrene.
Puste litt.

Se…

IMG_7283w

Ironien i det hele var de hundrevis av menneskene som hastet uheftet forbi. 

For meg var det en ubeskrivelig billedlig metafor.

Ikke vet jeg noe om de som stoppet opp og fulgte med.

Men sett at vi alle var syke.

Og de som ikke stoppet eller så mye som løftet et blikk,

var våre nære, kjære og fjerne?

Bare noe jeg tenkte på.

//

Jeg reagerte ihvertfall sterkt på hele opplegget. Så sterkt på alt, at jeg var så fylt med tårer at jeg til slutt dessverre måtte gå selv. 

Too soon? Jeg vet ikke. Skal det noen gang gå over? Skal jeg noen gang få lov til å nærvære en tale, appell eller et arrangement med fokus på dette, uten at jeg selv rakner i sømmene og griner øynene ut av skallen? Går det over? NÅR?! Jeg ønsker sterkt å kunne bidra på en eller annen måte, men det er faktisk en reell hindring. Å være åpen om det på bloggen er ikke i nærheten engang. Det kan ikke sammenlignes. Grunnen til at jeg er åpen om det er hovedsaklig fordi det kalles kognitiv terapi. Det er bare en bonus hvis én av dere kan senke skuldrene om så en halv millimeter. Men jeg gjør det ikke for å hjelpe andre. Jeg gjør det ikke som en trøst for deg. Jeg gjør det i all hovedsak for meg. Dere har bare valgt å stoppe opp.

np

Nå er medierulleringene offisielt i gang, og vår gruppe har fått æren av å starte med… NETTJOURNALISTIKK! Noe som i praksis betyr å spy ut innlegg etter innlegg, kvantitet foran kvalitet, hele den pakka.

Til å starte med var det regelrett helt jævlig (lol altså i går…), men da vi allerede på dag to (i dag!) fikk menge oss med de store gutta i presseverden, og å stå utenfor Ullevål for å dekke ankomsten av den ebolasmittede kvinnen – da var det litt stas likevel. Jeg var ihvertfall helt utslitt etter å ha stått rett oppned i tre timer og vente på ambulansen som endelig kom. Det var ikke akkurat varmt eller trivelig vær i dag, så mesteparten av energien ble brukt opp på å fryse. Avtrykkerfingeren var så kald at jeg fikk litt småpanikk da ambulansene nærmet seg, og jeg ikke greide å ta bilder engang, haha. KRISE!

IMG_7715
Den første saken min omhandler Forsvarsdepartementets forslag om ny lov som kan få meg straffeforfulgt for å ha tatt dette bildet. 


nr1

nr2Da ambulansen var på vei fra Gardemoen, gikk brannalarmen på sykehuset. Svært beleilig…

nr3

nr4

Dagens sak kan dere lese her. Den er i samarbeid med en skrivende journalist.

Skjermbilde 2014-10-07 kl. 23.02.13

rec
gt

I går var jeg på desperat jakt etter en concealer, da de jeg har er bunnskrapte og huden er i såpass dårlig stand at jeg ikke kan gå uten. (Vinterhud, FUCK YOU!)

Min faste favoritt er Super Stay 24 fra Maybelline, den viste virkelig hva den kunne da jeg skulle skjule de enorme blåøyene jeg fikk de første ukene etter påkjørselen for to år siden. Men den lyseste fargen de har, er sommerhuden min – derfor er det ikke så pent å ha brune flekker rundt i trynet i vinterhalvåret. Og ikke F at jeg smører meg med selvbruning i hytt og pine bare for at en concealer skal passe… Som student er heller ikke sminkenbudsjettet noe å skryte av, så man må plukke fra nederste hylle. Men det behøver ikke være en dårlig ting fordi?

Egentlig skulle jeg prøve meg på Viva La Diva 3-in-1 Foundation, da jeg likte konsistensen godt, og dekket den lille concealer-testeren til føflekk jeg har på håndleddet. Dessverre var de utsolgt, så jeg tok sjansen og gikk på Gina Tricot. Har nødkjøpt en concealer der før, men den var IKKE noe å skryte av. Men jeg ble positivt overrasket over 3-in-1 produktet deres, og plukket den med. Dessuten var den 10,- billigere enn VLD sin (6g 75,- vs 5g 85,-) noe som er en 5pk nudler spart!

På vei til butikken i dag måtte jeg skjule de verste røde prikkene mine (tok ansiktsmaske i går, så huden er passe skrapet og clean og ufyselig), så det var den ultimate testen.

conc

Dommen?

Absolutt å anbefale. Den dekker veldig godt til å være i den prisklassen. Det er selvfølgelig ikke MAC-materiale, men kan man det man holder på med, så spiller det ingen rolle. Jeg har ikke smurt huden i dag så den er full av sine naturlige oljer, og concealeren sitter på plass enda. Det skal nevnes at jeg har et pirkesår som den har lagt seg rundt og heller fremhevet fremfor å skjule, men den dagen jeg finner en concealer som gjør det motsatte uten skikkelig grunning eller foundation over/under – da blir jeg imponert, for det har fortsatt ikke skjedd.

Alt i alt en kurant liten sak for studentlommeboken.

ff

Candy doesn’t make you happy, it makes you miserable!

Bilde tatt 25.09.14 kl. 13.07 #2

Etter å ha levd på havregryn og knekkebrød med syltetøy de siste to ukene, ringte jeg til Mor i går og casually nevnte at jeg ikke hadde noe i matskapet. Så da gjorde hun noe med minuset på kontoen min, og jeg fikk i tillegg fylt på med litt ekstra havregryn og knekkebrød. Tror jeg aldri i mitt liv har spist opp en hel havregrynspose før, og i tillegg har jeg snart spist to sånne eviglange pakker med husmans knekkebrød til 9kr. Det har IHVERTFALL aldri skjedd. #luksusdyr

Jeg gjorde også noe med det lave blodsukkeret mitt, og trippet fornøyd inn på Yummiheaven og fylte en godispöse. Nå derimot, nå har jeg sukkerhangover og er lei meg og feit og ekkel. Og den kiloen jeg gikk ned på havregryn, er tilbake.

Skulle bare ønske jeg synes det er morsomt å faktisk gå ut her i Oslo, har så mange kjoler som venter på å se dagens lys (nattens mørke?) men det er så f*tte slitsomt å måtte passe på at jeg rekker siste t-bane hjem. Men jeg har bestemt meg for at jeg SKAL ta en tur ut neste helg, om jeg så må sitte på rommet mitt og drikke alene til klokka blir alle-er-fulle-nok-til-å-ikke-bry-seg-om-du-drar-alene-på-byen-ish.