OH MEIN GOT!

Har helt siden The Great Gatsby kom ut på Netflix, vurdert å se filmen. Men lengden har alltid skremt meg, det er så vidt jeg orker å se en nyhetsreportasje på nett liksom. Men det var Søndag, jeg var rastløs, filmen lå der, jeg bare… ok.

OH MY GOD!

Det er filmen om mitt liv! Eller. Den starter som filmen om mitt liv! Gatsby bare gjør den feilen at han forelsker seg! Ellers er vi jo like som to dråper vann! Åh, jeg elsket budskapet. Når sant skal sies visste jeg allerede i løpet av de første minuttene at filmen ville ende tragisk (ikke fordi de diskuterer Gatsby’s død, lol) men fordi det er snakk om Leo. Jeg har fortsatt til dags dato til gode å se en film med Leo der det ender bra…

great_gatsby

Åh, jeg kommer ikke over hvor fenomenalt budskapet var. Dessuten forklarte filmen samtidig på en veldig rørende måte hvor viktig det er å ha én ekte venn, enn hundre falske.
Filmen klatret rett opp på min topp 10 liste, og nå vurderer jeg frem og tilbake om jeg skal laste ned 74′-versjonen. But dat DiCaprio-performance doe. Men er passe fornøyd med at McGuire hadde en såpass passiv rolle selv om han var ganske sentral, jeg tåler virkelig ikke McGuire…

Posted in Movies | 1 Comment

Det var først i 2011 at jeg bestemte meg. Julen har etter den fylte alder av 16 bare vært en negativ ting, og jeg har hvert år spurt Mor pent om å få slippe, og å heller være hjemme med dyrene mine i pysjen, med godteskålen og en flaske rødvin på høykant.

I fjor fikk jeg nesten. Hun sa ja. Hun vurderte faktisk å gjøre det samme. Men mødre har en evne til å si noe, men å mene det fullstendig motsatte. Sette samvittigheten på prøve. Så jeg ble med allikevel.

Da jeg studerte i Trondheim meldte jeg meg som frivillig hos Frelsesarméen. Jeg skulle stå på et suppekjøkken og bidra til en koselig jul for de som ikke har de samme privilegiene som den gjennomsnittlige statsborger. Bidra til å gjøre julen koselig for de som faktisk setter pris på den, og ønsker seg en sådan i fellesskap med andre. Ikke visste jeg at Frelsesarméen var såpass populær og hadde en så enorm pågang at min interessemelding ble lagt i det jeg anser som en enorm ubetydelig bunke fordi antallet frivillige tydeligvis er i ubalanse og overvekt i forhold til antallet brukere.

IMG_4171-Edit

Nå er jeg i Oslo, og behovet er forhåpentligvis litt større her. De setter forhåpentligvis pris på genuint interesserte som vil bidra med hender og hoder. Forhåpentligvis får jeg endelig min drømmejul oppfylt, som i all hovedsak består av å hjelpe andre. Ha en koselig feiring med fremmede. Å se de jeg ser sitte gatelangs med et pappkrus skrape sammen alle kronestykker de får til å overleve enda en dag på denne jorden, få en kveld hvor det ikke gjøres forskjell på noen. Det er noe som jeg beundrer mye mer enn akademikere og ikke minst alle mine naboer her på Ullern. Selvfølgelig hadde jeg bidratt fra egen lomme, men som en fattig student som selv sliter med å få endene til å møtes, ser jeg på det som en mye bedre hjelp å stille opp personlig. Jeg selv setter mer pris på å bli hørt og sett, enn å ha kjøleskapet fullt av mat. Hvorfor skal jeg ikke tro at andre føler det slik?

Så nå håper jeg at frivillige organisasjoner hører og ser meg og mitt budskap, og sørger for at jeg slipper å nok en jul dra hjem med halen mellom beina og føle meg nyttesløs og verdiløs. For det handler ikke om å bare gi rom for de som trenger det fra gaten, det handler også om å gi rom for de som ønsker å bidra – og av diverse grunner velger bort familie til fordel for fremmede.

Posted in Hodebry | Leave a comment

Så, etter gårsdagens vernissage ble det en liten tur ut for å drikke opp mine siste kronasjer. Jeg og Victoria sittedanset hele kvelden på Dattera, og jeg fikk en bra internasjonal kveld med å hilse på noen fra både Iran og L.A! Han fra Iran var vel i overkant interessert, og hadde han vært en rik sjeik hadde jeg vel bare kanskje blitt med for å danse litt. Jeg skulle visst danse mye bedre enn Shakira, og for meg skulle han visst danse bedre enn Ricky Martin, hahaah! For et syn det hadde vært…

Tok meg en “liten” høneblund i fire-tiden i dag, og våknet kl.23 av tidenes panikk. Trodde seriøst IS hadde angrepet Oslo, hørtes ut som at hele byen sto i flammer og at bombene kom på rekke og rad. Skjønner fortsatt ikke hvor de bombe-lydene kom fra, men en ting er sikkert; soving på dagtid er dritskummelt. Helt ubeskrivelig å våkne opp til en sånn panikk og frykt. NEVÅR AGEIN!!!

 

Posted in Livet generelt | Leave a comment

Har det ikke greit nå. Kroppen har gjennomgått en éndags betennelse i omtrent alle kjertler som er mulig å infisere i løpet av denne uka. Først var det halsen, så var det bihulene, så var det ørene, nå er det lungene… til min store frustrasjon gikk astmamedisinen ut i April(!!!!) så det er vel hovedgrunnen til at jeg ikke har det så veldig greit. Å bli kvitt slimet sånn at jeg kan puste så smått normalt er absolutt å foretrekke for tilfellet.

IMG_4325

Jeg er med andre ord hjemme fra skolen. Det er uaktuelt å dukke opp når det er lungene som trøbler. Men når sant skal sies, er naboen min en barnehage – så samme støynivå er uunngåelig, dessverre. Den eneste forskjellen er vel at ingen på høyskolen detter, slår og griner livslysten ut av seg hvert 10 min…

Nå er ihvertfall planen å hvile litt, før det blir foredrag med to motefotografer i kveld etterfulgt av vernissage. Holder også på med portfolioen, så jeg har da nok å gjøre!

Posted in Livet generelt | 1 Comment

Ettersom forelesningene frem til jul vil være med journaliststudentene, betyr det i all hovedsak at det er grunnleggende journalistikk vi vil fokusere på. Og for noen som lever for fotografiet, kan det bli i overkant tungt og demotiverene å kun jobbe med tekst. Derfor passet det ypperlig at Bilder Nordic har skiftet lokaler, og i den anledningen har en åpningsuke med gratis foredrag både Ons, Tors og Fre for å feire anledningen.

Bilde tatt 26.08.14 kl. 07.20 #4 kopi

Derfor tok jeg i går turen til de nye lokalene for å titte og mingle, før Opsahl og Audestad hadde et foredrag hver. Må faktisk si jeg er ganske imponert over mine mingeegenskaper, dro dit tross alt alene! Ble kjent med en gjeng tidligere, aktuelle og kommende studenter ved skolen – så ingen skal klage på mine networking-egenskaper ihvertfall. Sier det igjen; Det eneste jeg tok med meg fra BI var nettverk, nettverk, nettverk…

Ettersom jeg er så fylt med inspirasjon og blir deprimert av å ikke ta bilder/få input (rimelig irriterende å studere foto på papiret, men ikke starter før etter jul), så drar jeg like gjerne på dagens og morgendagens foredrag som dessuten avsluttes med vernissage og “fest”.

Om jeg har dårlig samvittighet helt oppi skyene og føler jeg bedrar min egen skole og eget studie? Definitivt. Om jeg har annet valg og ikke hopper av i desperasjon etter tre uker til? Absolutt ikke!

 

Posted in Livet generelt | Leave a comment

Har spennende nytt å komme med!! Eller, i hvor stor grad det er spennende kan diskuteres, selv satt jeg med en klump i halsen imens jeg presset tårene tilbake under dagens siste forelesning.

I en lang stund har jeg skjønt at ikke alt er som det skal. Anfallene kan komme opptil flere ganger om dagen, og under de mest ubeleilige tidspunkt. Ihvertfall for meg som er fremste rad-student og gjerne vil følge med, lære og engasjere. De kan vare i alt fra 10min til en og en halv time, og selv om kroppen ikke er trøtt og kjemper i mot, er hjernen helt utkoblet og kroppen bare detter sammen. Dette er naturligvis blitt et enormt problem i forbindelse med skole, møter og i arbeidssammenheng – og det har blitt ofret mange frustrerte tårer og bekymringer – for jeg VET det skjer uansett om jeg er uthvilt, har pimpet koffein eller er generelt veldig interessert i å følge med.

Det har slått meg et par ganger før, men diagnosen er såpass sjelden at det bare har blitt avfeid og gravd under unnskyldningen dårlig konsentrasjon (selv om jeg er smertelig klar over at det er ALT annet enn dårlig konsentrasjon). Men da media begynte å ta opp flere tilfeller etter å ha tatt svineinfluensavaksinen, sank beskyttelsesmuren gradvis – fortsatt med en solid dose benektelse, dog.

Men nå har jeg lest meg opp om temaet, og derfor sitter jeg her og gråter litt nå. Det er som å lese min biografi de siste årene, og tanken på at jeg vil leve med de forp*lte anfallene hver dag for resten av livet er ikke særlig motiverende. For det er helt JÆVLIG, og det er så sykt PINLIG, og jeg føler det er så respektløst mot foredragsholdere, folk i møter osv. når jeg plutselig sitter der som en zombie med øynene i kryss og tårene renner av frustrasjon.

Innimellom kommer det et søvnanfall som kan vare fra 5-10 minutter, hos enkelte i opptil én time. De fleste har en tilbøyelighet til å kjempe imot søvnanfallene, men en kort lur kan imidlertid gjenopprette opp- merksomheten for en stund.

Tretthet om dagen er vanligvis det første symptomet som oppstår. Fordi tilstanden utvikler seg gradvis, kan dette medføre at man ikke oppfatter at det er noe i veien før en elev får alvorlige problemer med å følge med på skolen, eller at en voksen mister jobben.

Jaja. Gråter nok av dette, og så leser jeg videre;

“Depresjon er nesten alltid en del av sykdomsbildet, enten som følge av fysiologiske forandringer, og/eller som en reaksjon på de begrensninger det ligger i å ha narkolepsi. Depresjonen kan noen ganger være meget alvorlig. Ofte vil en effektiv behandling mot narkolepsi også føre til at depresjonen opphører.”

HAHAHAH, you don’t FUCKING SAY?!?! HÆ?!??! Må sette i gang utredning og tilrettelegging i skolen ASAP, nå er jeg endelig kommet inn på drømmestudiet, det skal faen ikke få bli ødelagt av en fire år gammel drittvaksine HELVETE!

Nei, nå må jeg få tankene over på noe annet. Gidder ikke ringe gråtende til Mor, da blir hun helt overprotective og kjøper sikkert flybillett hjem til meg i dag. REBUSLØP SNART!!!

Posted in Hodebry | 1 Comment

Fadderukene nærmer seg slutten, men jeg holder ut! Underskudd på søvn og et kosthold bestående av McDonalds gjelder bare et fåtall ganger i året – så det er absolutt verdt det!

Posted in Livet generelt | 1 Comment

Med 300 spamkommentarer som spent venter på å kanskje få se dagens lys og spre sitt budskap om virus og trojanere osv, erklærer jeg meg herved for Oslo-borger og student!!

Det skal ikke legges skjul på at fadderuken er en hard tid. Jeg har lært skuffende få navn, men så er jo teskje-kjerringa mellomnavnet mitt, så noe annet er egentlig ikke forventet. Det herligste er vel egentlig at forelesningssalen har en betraktelig økende lydfrekvens for hver dag som går, og til forskjell fra første skoledag hvor en nål på kollisjonskurs mot gulvet kunne gi ekko, er det i dag nesten umulig å høre seg selv tenke. Og DET er en utvikling vi liker! Jeg har allerede funnet min plass i forelesningsrommet (det er litt for lite til å kalles sal), og det har mine to sidemenn også. Så jeg lukter en trekløver. Eller så er det bare fordi jeg er førstemann på skolen om morgenen U A N S E T T, og de ser et kjent ansikt sitte ved plassen der det… alltid sitter. Vanemenneske, takker grunnskoleutdanningen og faste pulter for den oppdragelsen. Den dagen noen setter seg på plassen min vil det klikke mentalt for meg, for ja – jeg er Sheldon Cooper på plasser. THAT’S MY SPOT, GOD DAMNIT!!!


//Fra karaokekvelden på Syng! i går kveld. Var skammelig aktiv på mikrofonen… Vurderte å hoppe av studiet på hjemveien i natt – SÅ mye angst har jeg for hva jeg nettopp hadde gjort.

Ikveld er det piratfest, og jeg skal selvfølgelig stille fullstendig ukledd for anledningen. Med den ÉNE kofferten jeg tok med meg nedover fulgte det ikke med et kostyme akkurat. Ikke regnjakke heller, for den saks skyld… Og paraplyer har jeg ikke PEILING på hvor man får kjøpt, så har du tips tar jeg svært gjerne imot.

Posted in Uncategorized | 4 Comments

Advarsel; Musikkinnlegg. Med hestejazz.

Dette innlegget har egentlig ingen reell verdi for bloggen, og overhodet ikke noen form for underholdningsverdi. Men når Gud skal slippe sitt 11. album den 25. August er jeg bare NØDT til å skrive ned alle følelser, tanker og forventninger.

Brad Paisley, min kjære lille mann. Jeg har ikke ORD for hvor mye jeg gleder meg til dette albumet, spesielt etter fjordårets heller spesielle albumslipp med det som føltes som en lydbok. OK, det var jævlig kult at låtene var fadet og fikset på en slik måte at hele albumet hørtes ut som én eneste sang, men samtidig var det ingen sanger som var… Paisley! Det føltes som et lite lekeprosjekt, og det må han da for guds skyld lov til å produsere.

Men nå er River Bank og Perfect Storm sluppet, og jeg hører umiddelbart at han er tilbake i gamle trakter, og at det virkelig RYKER Paisley av låtene, spesielt Perfect Storm. (Kommer til å spille den ihjel i dag, dessverre er den bare ute på Youtube :((()

Paisley er den eneste artisten jeg tolererer synge om kjærlighet og sånt, fordi han er så flink til det, det høres så ekte ut. Nå vil jeg fraskrive meg alt av håpløs romantiker-vrøvl, for det vet dere godt at jeg ikke er. Men det er noen få ganger. Noen få, der jeg tror på at mannfolk er monogame, og kan elske så ufattelig mye at det gjør vondt. Han gir meg ikke direkte håp, men han gir meg en viss tro på at ja- kanskje.

søt

Til dette innlegget vil jeg legge med dette bildet av to sjeler som gir meg den samme troen som Paisley. Fikk fullstendig hakeslipp da de fortalte at de har vært sammen i ett år, og ikke gift i 40.

Posted in Musikken | Leave a comment

Tar en liten tusje- og seriepause for å spytte ut et innlegg her. I går da jeg la meg, gikk det enda et hakk mer opp for meg at jeg faktisk kom inn på skolen. Jeg er ikke helt der ennå, og kommer nok heller ikke dit før jeg omsider står der første skoledagen. Det som startet med tre uker er nå en knapp uke unna, og flyttelasset mitt skifter bosted fra Kristiansund til Oslo. Men det er en hatt jeg med glede spiser, for det er mange tilfeldigheter som har ledet meg til det som nå er det eneste jeg vil. Tenk om jeg hadde vært ferdig utdannet eiendomsmegler nå? Miserabel over at jeg tok det første beste, og ikke ventet og jobbet på for det jeg egentlig ønsket aller mest? Nei dere, jeg er så sabla stolt over meg selv for dette atte… jeg har ikke ord!

Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet, nå skal jeg fortsette med tusjingen og få sendt bildene fra helgen. Kanskje det kommer opp her, kanskje ikke. Sånn ellers skjer det så pokkers lite at det egentlig ikke har vært poeng i å dra frem kameraet, sånn for blogg-relaterte ting, if ya know.

Posted in Livet generelt | 1 Comment