Dere… I kveld har jeg seriøst brukt 118 minutter på å planlegge talen om hvordan jeg drepte kattungen vi passer på. Hoppet jeg fort i det? La oss spole tilbake 130 minutter.
Etter en lang dag på jobb og opplæring på festivalkontoret (Nordic Light), kom jeg hjem til beskjeden om at jeg skulle være hjemme alene ikveld. Jubel for min del, trenger nemlig å lade opp til de kommende dagene som byr på jobb fra 09-21. Hoppet i den søteste kjolen min, skrudde Michael Bublé på full guffe og lekte 50′s husmor som kort og godt betyr rydding og matlaging. Tikka Masala på menyen i dag, men totalt irrelevant for denne historiens endelige poeng. Kjele og stekepanne varmes, og oppvaskmaskinen er satt på med alt for mye kopper.
125. Stekesmøret er smeltet og kyllingen skal drepes. Litt rar farge på, men satset på at det gikk greit… liker å ta sjanser vet dere. Så kommer lydene fra oppvaskmaskinen. Tenker ikke så mye over det, men tar en runde i huset for å lokalisere kattene, alltid greit å ha oversikt!
118. Jeg finner min egen katt, men lillegutten er sporløst forsvunnet. Legger sammen regnestykket, og ser vantro på maskinen som dundrer i hundreoghelvete med en grad tilnærmet kokepunktet. Setter meg kaldsvettende og skjelvende ned, og skriver følgende twittermelding; Nå har jeg en skikkelig uggen følelse i kroppen. Har kommet så mange rare lyder fra oppvaskmaskinen, og jeg finner ikke kattungen… Tør ikke slå av den høye musikken.
90. Snur huset på hodet så diskrét det er mulig å snu et hus på hodet, har tross alt med en svært sky og redd kattunge å gjøre (Passet han siden Fredag, og i dag tidlig vant jeg hans tillit og fikk klappet litt…). Min eneste konklusjon er som følgende; Enten har han rømt ut av baderomsvinduet mens jeg var på butikken, eller så har jeg kokt katten levende.
50. Twitter; Hva skal jeg si til katteeieren hvis det nå viser seg at jeg har kokt katten hennes levende? En løsning er å sette seg inn i hennes situasjon, men da hadde jeg blitt arrestert for grov legemsbeskadigelse.
5. Nervøst følger mine følgere med på et ekte såpeseriedrama, og venter spent på oppdateringer. Tør ikke se før maskinen er ferdig, skaden er allerede skjedd hvis tilfellet er slik vi alle frykter, så hvorfor haste med å åpne og finne en skåldet katt?
0. Jeg unner absolutt ingen å ha vært i den situasjonen jeg var i. Aldri har jeg gått så sakte mot en oppvaskmaskin, og aldri har jeg ventet et verre syn. Her snakker vi kvalme, sitte på huk og holde seg for munnen, og en liten stund vurderte jeg å ringe katteier for å opplyse om situasjonen. I tillegg var Whiskey veldig interessert i området rundt maskinen, så regnestykket kunne løses slik at det helt sikkert STINKET død katt gjennom overfølsomme kattesnuter. Åpnet maskinen og lyste inni med mobilen. Ingen kattehudslintrer på kopper, ikke masse kattehår på alt og IKKE en hvit gugge som lignet på en katt. W I N !!!! Så da har den rømt… Snur meg for å samle tankene, og hvem tror dere ikke sitter halvveis bak dørkarmen og ser på meg? Nei SATAN jeg har aldri vært så lettet over å se en katt før, slår til og med den gangen jeg trodde Tøtta var spist av rev i høst.
Dette var altså min svært så dramatiske kveld. Klarer ikke le av det helt ennå, fortsatt for tidlig.
Jeg har blitt Punk’d av en jævla katt…
)
